Har vi blitt for materialistiske?

Har vi blitt for opptatt av hva vi kan få av materielle goder,og for
lite interessert i det vi kan få av andre,ikkematerielle goder?

Har vi glemt hva vennskap for vennskaps skyld betyr?

Kanskje vi har det i vår moderne alder, særdeles vi vestlige mennesker.
Når man ser på hva vi har og kan få tak i av materielle duppeditter
og tinge og tang så virker det som om vi har glemt de mere åndelige
godene, goder som tross alt er gratis i utgangspunktet,og som
varer mye lengre enn hva noe materielle goder kan gjøre.

For meg så virker det av og til som om at vi har blitt
isolert av våre materielle eiendeler, at etterhvert som
at vårt samfunn har blitt rikere på ting man kan kjøpe
og eie så har vi blitt mere isolert ifra hverandre.. Vi har
glemt det menneskelige aspektet av vårt felleskap, det
mellommenneskelige behovet som vi alle har..

Kanskje det er derfor man har så mange mennesker som
lider av det jeg vil kalle for ufrivillig ensomhet og isolasjon,
som er alene selv når de er sammen med andre mennesker,
rett og slett fordi at de føler seg avkuttet og isolert inne i seg.

Vi er så stolte av hva vi har fått til av teknologisk avansement,
av materielle goder, av økonomisk rikdom.. Men har vi samtidig
ikke gjort oss selv fattigere? Fattigere fordi at man har glemt
at det å eie ting ikke er alt, fordi at vi har glemt at det finnes
ting videre utover det som kan kjøpes,selges,eies og kastes?

Jeg vil si at vi har blitt fattigere,selv om vi har blitt rikere,vi vestlige..
Og kanskje også har lykken forlatt oss, den ekte lykken... Kanskje
har den lykken blitt erstatta med en dårlig laga kopi?..

Hvem vet? Bare vi..